Engasjerende skildringer!

Tittel: Til Musikken
Forfatter: Ketil Bjørnstad
Sjanger: Roman
År: 2004
Forlag: Aschehoug

Ketil Bjørnstad (1952-) er kjent for å være en multikunstner – han er både forfatter, komponist og pianist. Det gjennomsyrer de fleste skriftlige utgivelsene hans at han har en sterk lidenskap for musikk, og det har blitt ekstra tydelig i "Til Musikken" hvor han gjør nytte av egne erfaringer i et strengt klassiskmiljø der det er strenge krav om perfeksjonisme. Hovedpersonen Aksel Vinding får det inn med teskje: ett feilslag, og det er ingen musikerfremtid!

Boka er nok først og fremst beregnet på mennesker som har et forhold til klassisk musikk da det er et stort antall referanser til mer eller mindre kjente klassiske komponister og utøvere, men boka passer også for alle som har et forhold til 60-tallet på Oslos vestkant (Røa) og/eller interesser for den politiske oppvåkningen på denne tiden. Jeg vil si den treffer alle disse målgruppene, selv om de politiske referansene er mindre enn i andre bøker av samme type; du finner flere i oppfølgerboka "Elven" (2007), der man får et enda nærmere kjennskap til Sosialistiske legers forening og deres kamp for selvbestemt abort og seksualopplysning, som man også får møte i "Til Musikken". Boka passer også for andre som liker å lese om mentalt ustabile mennesker og ungdomstrivialiteter; sex, kjærlighet, utroskap og identitetskrise.

Ketil Bjørnstad har fra sitt eget liv fortalt at han ble lei av det store prestasjonspresset etter hvert som han utviklet seg som en strålende klassisk pianist. Som 18-åring bestemte han seg nemlig heller for å spille med visesangere, frijazzmusikere og andre kunstnere fra 1970-tallets kreative musikkscene. Og nettopp restasjonspresset er en viktig del av problematikken Bjørnstad tar opp i denne boken. Foreldre, spillelærere, pedagoger, kritikere og ikke minst dem selv påfører pianistene et stort press. Noen små, nervøse feilslag er strengt ulovlig og er det som skiller en middelmådig pianist fra en profejonell pianist, blir de fortalt. Dette prestasjonspresset var mye av grunnen til Ketil Bjørnstad i første omgang la klassisk musikk på hylla som 18-åring, så boka kan oppfattes som et slags oppgjør med dette klassiskmiljøet. Det hører med en relativt tragisk historie om Aksel Vindings vei mot toppen.

Hovedpersonen i fortellingen er pianisten Aksel Vinding. Han vet ikke hvem Beatles eller Rolling Stones er, men han elsker Schubert og Brahms, og det er nok for ham. Vi følger ham fra hans mor dør fra ham i fossen ikke langt fra hjemmet på Røa når han er 15, og til han blir 18 år. Hans forkjærlighet for Anja Skoog, en et år yngre jente som også bor i Røa-området og er pianist er den viktigste personen i Aksels liv. Han slutter på den videregående skolen for å få mer tid til å øve piano. Sammen med hans gode pianovenner stifter han Unge Pianisters Samfunn: Rebecca Frost, Ferdinand Flood og Margrethe Irene er med. Både Margrethe Irene og Rebecca beundrer Aksel, men han vet selv, og de vet, at hans store kjærlighet hele tiden er Anja Skoog. Alle i Unge Pianisters Samfunn ønsker å bli profesjonelle pianister, og alle ser frem til kommer over debuten og bli en del av klavereliten i Norge.

Ingen vet at Anja Skoog er pianist før hun plutselig dukker opp med tittelen Ungdommens Pianomester 1968. Selv Aksel Vinding blir forbauset. Hun overrasker alle med å være en teknisk virtuos som overgår alle, og hun blir dermed den første som debuterer noe senere. Plutselig forandrer Anja Skoog seg fra å være en enkel kjærlighet for Aksel til å også bli en konkurrent og han havner i skyggen av henne.

Margrethe Irene innleder et forhold til Aksel, som i prinsippet er motvillig fordi han bare tenker på Anja. Han blir likevel med på hennes lek, for han synes det virker spennende – han har jo ikke opplevd et seksuelt forhold før. Aksels søster, Cathrine, kompliserer mange av hans forhold ytterligere.

Personene virker absolutt interessante, og det er veldig engasjerende å følge deres tanker, samtaler og handlinger gjennom denne medrivende historien. Karakterene virker troverdige, men sannsynligheten i alt som skjer virker heller liten; de møtes igjen flere steder på relativt unaturlige måter. Allikevel er det karakterenes fengende personlighet som får meg til å tro på det som skjer, og dermed får de min troverdighet.

Aksel Vinding vokser opp på Røa, og han får ikke i løpet av "Til Musikken" oppleve noe annet enn nettopp Oslos vestkant. Det er her han øver, det er her han har de få sosiale kontaktene sine og det er her han nesten daglig går og besøker elven der moren hans slo skallen sin og døde. Man blir trukket inn i en verden som ikke inneholder annet enn Røa, Brunkollen, trikken til Nationaltheateret for å spille og se på musikere spille i aulaen og orekrattet ved elven. Her sitter Aksel og funderer på livet, både på dagstid og nattestid. Det er vakre beskrivelser av hvordan syrinene blomstrer på senvåren og ellers veldig engasjerende miljøbeskrivelser; et miljø jeg med en gang føler meg som en del av.

Ved siden av rolige, lidenskapelige beskrivelser av klassisk musikk og følelser rundt dette, er det mye dramatikk i fortellingen. Moren dør i et dramatisk fall i fossen der Axels far prøver å redde henne, men hun slipper tak likevel. Aksel viksler seg også inn i en annen familietragedie av større dimensjoner. Boka inneholder både ytre og indre dramatikk; Aksel vet ikke om han er voksen eller barn, vet ikke om faren egentlig bryr seg om ham, og har en liten skyldfølelse for morens død. Han innleder et forhold til flere jenter uten å klare å starte eller opprettholde et stabilt forhold – samtidig som det bare er Anja som står i hans hode.

Språket karakteriseres av pent Oslomål, også personene involvert. Andre oppvekstromaner fra denne tiden (les: Beatles) forteller gjerne om raddiser og spesielt radikale ungdommer, men her møter vi mennesker fra tilsynelatende møblerte hjem med konservativt språk. Det kler miljøet veldig godt; klassiskpianister, pianolærere og konservative foreldre.

Boka er engasjerende og jeg anbefaler den varmt!

Ketil Bjørnstad

Ketil Bjørnstad (født 25. april 1952 i Oslo) er en kjent pianist, komponist og forfatter. Allerede om 16-åring debuterte han som pianist med Bela Bartoks tredje klaverkonsert. I tillegg til en fremragende musikerkarriere, har Bjørnstad gitt ut nesten 30 bøker, dikt, romaner og biografier, og i 2004 kom ”Til Musikken”.

Ketil, som var elev ved Steinerskolen i Oslo, brukte mesteparten av sin oppvekst til øve piano. Da han allerede som 16-åring hadde sin profesjonelle pianodebut, så kritikere på ham som et lysende talent. Inspirasjonen til å bli forfatter, derimot, kom som et resultat av hjemmets mange bøker og at moren en periode jobbet både på Tanum/Cammermeyer og på Deichmann. Hans far var veldig opptatt av store romaner, og når Ketil leste Dostojevskij-romaner som 18-åring gjorde det et stort inntrykk på ham. Han har fortalt at når det ble for mye piano, var skriving en god avlastning. Ketil Bjørnstads inspirasjonskilder, ifølge et intervju han hadde med Dagbladet i 2003, er blant annet Saul Bellow, Albert Camus, Doris Lessing, Thomas Bernhard og Jean M.G. Le Clezio ved siden av Dostojevskij.

Kilder:
· Ketil Bjørnstad på Wikipedia:
http://no.wikipedia.org/wiki/Ketil_Bj%C3%B8rnstad
· MIC-artikkel om Ketil Bjørnstad: http://www.mic.no/nmi.nsf/doc/art2006042714551133118333
· Dagbladets kulturdel: http://www.dagbladet.no/bjornstad/

Tale for loffen og diktanalyse

Tale for loffen (1968) av Jan Erik Vold
Jeg vil holde en tale
for de tykke og de smale - nei
det vil jeg ikke, jeg vil snakke
om loffen, vår alles venn
i brødveien, loffen
sprø og fersk og rykende varm like
fra butikken, som man stakk fingeren inn i
og grov ut
varmt deilig hvitt
loffestoff og kom opp med
etter handelen, loff
åpnet av papiret i den ene enden og utminert
alt hva en tiårs pekefinger
formår, skorpens gylne nybakthet lå vernende omkring
og skjulte loffhulens åpning
et stakket sekund - hva min mor
kunne ha sagt i sakens anledning
er glemt, levende tilbake
står loffens varme innside, man blir tykk
av å spise loff, sies det, det er ikke sunt - mulig
det mulig det! men viktigere er det (som jeg tror)
at man blir blid
av å spise loff, spør nå det første
blide menneske du treffer
om han liker loff.
Vent så bare
på svaret.
(Eller spør meg!)

Jan Erik Vold (1939-) regnes som en av de mest revolusjonerende lyrikerne i Norge i løpet av de 20. århundre. Han strippet diktene for de stramme, tradisjonelle formene med blant annet fast rim og rytme. ”Tale for Loffen” ble utgitt på LPen ”Ja” i 1968. Her leste Vold opp diktene sine akkompagnert av Jan Garbarek-komposisjoner.

Dette er et moderne dikt. Det rimer ikke (hvis man ser bortifra de to første linjene), det er ikke inndelt i faste strofer og selv om Vold ble akkompagnert av kjente jazzmusikere når han opptrådte med dette diktet på scenen og på plate da det var nytt, er det ingen klar rytme. Det er mye mer et dynamisk dikt som starter kort og lavmælt, og som øker i styrkegrad seg i midten, før det roer seg ned mot slutten igjen. Hvis man hører Jan Erik Vold fremføre dette diktet, fremføres det med en sterk lyrisk lidenskap og dynamikk; det er ikke slik man taler i dagliglivet.

Motiv
”Tale for Loffen” starter med at Jan Erik Vold sier han vil holde en tale for de tykke og de smale, men så ombestemmer han seg og begynner heller å prate om en tiårings forkjærlighet for loff. Det kommer nære beskrivelser av hvor deilig det er å spise nybakt, varm loff, og at man glemmer hvordan mor ville reagert på at sønnen spiser noe så usunt. Vold forteller at loffen gjør mennesker blide, og at det er viktigere enn at det er usunt. Motivet er altså det å ha en glede av loff.

Komposisjon
Diktet starter altså med at Jan Erik Vold vil holde en tale, for de tykke og de smale, og så et ”nei” - da blir det linjeskift. Så forteller han om en ruvende fersk loff fra butikken med og hvordan man kan putte fingeren inn og få varmt, deilig hvitt loffestoff ut igjen. En tiåring som leker med en loff av ren glede. Linjene blir lengre, og i en Vold-opplesning blir Vold mer lidenskapelig i det det blir pratet om loffskorpens gylne nybakthet som ligger vernet omkring og skjuler loffhulens åpning. Så sier han at han har fått vite at loff er usunt. Tydelig opphisset svarer han: ”mulig det, mulig det!”, før han sier at det gjør folk blide, med en liten parentessetning med ”som jeg tror". Han sier at hvis man spør en blid person, så mener han at han kan gi svar på om den personen liker loff.

Virkemidler
Jan Erik Vold fremstiller loffen som noe hemmelig og spennende, med en gyllen loffskorpe som verner om og skjuler loffhulens åpning. Det er selvfølgelig en klar metafor for loffens innside. Jan Erik Vold bruker små bokstaver og mange kommaer, så det hele virker som en lang oppramsing av loffens spesielle kvaliteter. Med loffebeskrivelser som kan oppfattes seksuelt, tar Jan Erik Vold lofflidenskapen til det ekstreme, noe som gjør det til et veldig underholdende dikt. Han spiller tydelig på følelsen av å spise deilig loff, spesielt når du er ti år og verden står åpen for deg. De små gledene er dermed desto viktigere.

Tema
Jeg tror temaet rett og slett er at Jan Erik Vold ikke vil at vi nødvendigvis bare skal gjøre de tingene som er bra, riktig og sunt. For det skaper ikke alltid glade mennesker, og for de fleste er forhåpentligvis glede noe av det viktigste i livet. Det at Vold starter med "å holde en tale for de tykke og de smale", men så ombestemmer seg, kan være en måte å si at vi må prøve å se på det som gjør oss glade her i livet, og ikke tenke så mye på hvordan vi ser ut hele tida. Vold slår ned på autoritære mødre og fedre som ikke vil gi barna sine litt enkel og god glede av og til. Dette er et dikt som gir beskrivelser av hvordan tiåring oppfatter en sjelden glede som det å spise loff.

Avslutningsvis kan jeg si at dette er et dikt som – naturlig nok - er veldig engasjerende, mye på grunn av Jan Erik Volds spesielle beskrivelser og innfallsvinkler. Etter å ha lest dette diktet, får jeg en plutselig lyst til å spise en masse loff!

Limerick er gøy

Velkommen til norskbloggen min. Dette er limericks av mer eller mindre tvilsom kvalitet.

Arne fra Troms

Vel, Arne han kom ifra Kvæfjord
Og begynte å synge i sangkor
Men tungen den led
Og folk ble så vred
I Harstad, der dro han til farmor

Hu’ farmor hu sendte’n til Skjervøy
Og der traff han ei lita søt møy
Men magen ble stor
Og møya ble mor
Han Arne, han er vel litt drøy

Mannen i dammen

Ja, mannen han bor i en dam
Og mannen, ja, han drikker dram
Når kona er vekk
Så gjør hun et brekk
Og mannen, han endte opp lam