Engasjerende skildringer!

Tittel: Til Musikken
Forfatter: Ketil Bjørnstad
Sjanger: Roman
År: 2004
Forlag: Aschehoug

Ketil Bjørnstad (1952-) er kjent for å være en multikunstner – han er både forfatter, komponist og pianist. Det gjennomsyrer de fleste skriftlige utgivelsene hans at han har en sterk lidenskap for musikk, og det har blitt ekstra tydelig i "Til Musikken" hvor han gjør nytte av egne erfaringer i et strengt klassiskmiljø der det er strenge krav om perfeksjonisme. Hovedpersonen Aksel Vinding får det inn med teskje: ett feilslag, og det er ingen musikerfremtid!

Boka er nok først og fremst beregnet på mennesker som har et forhold til klassisk musikk da det er et stort antall referanser til mer eller mindre kjente klassiske komponister og utøvere, men boka passer også for alle som har et forhold til 60-tallet på Oslos vestkant (Røa) og/eller interesser for den politiske oppvåkningen på denne tiden. Jeg vil si den treffer alle disse målgruppene, selv om de politiske referansene er mindre enn i andre bøker av samme type; du finner flere i oppfølgerboka "Elven" (2007), der man får et enda nærmere kjennskap til Sosialistiske legers forening og deres kamp for selvbestemt abort og seksualopplysning, som man også får møte i "Til Musikken". Boka passer også for andre som liker å lese om mentalt ustabile mennesker og ungdomstrivialiteter; sex, kjærlighet, utroskap og identitetskrise.

Ketil Bjørnstad har fra sitt eget liv fortalt at han ble lei av det store prestasjonspresset etter hvert som han utviklet seg som en strålende klassisk pianist. Som 18-åring bestemte han seg nemlig heller for å spille med visesangere, frijazzmusikere og andre kunstnere fra 1970-tallets kreative musikkscene. Og nettopp restasjonspresset er en viktig del av problematikken Bjørnstad tar opp i denne boken. Foreldre, spillelærere, pedagoger, kritikere og ikke minst dem selv påfører pianistene et stort press. Noen små, nervøse feilslag er strengt ulovlig og er det som skiller en middelmådig pianist fra en profejonell pianist, blir de fortalt. Dette prestasjonspresset var mye av grunnen til Ketil Bjørnstad i første omgang la klassisk musikk på hylla som 18-åring, så boka kan oppfattes som et slags oppgjør med dette klassiskmiljøet. Det hører med en relativt tragisk historie om Aksel Vindings vei mot toppen.

Hovedpersonen i fortellingen er pianisten Aksel Vinding. Han vet ikke hvem Beatles eller Rolling Stones er, men han elsker Schubert og Brahms, og det er nok for ham. Vi følger ham fra hans mor dør fra ham i fossen ikke langt fra hjemmet på Røa når han er 15, og til han blir 18 år. Hans forkjærlighet for Anja Skoog, en et år yngre jente som også bor i Røa-området og er pianist er den viktigste personen i Aksels liv. Han slutter på den videregående skolen for å få mer tid til å øve piano. Sammen med hans gode pianovenner stifter han Unge Pianisters Samfunn: Rebecca Frost, Ferdinand Flood og Margrethe Irene er med. Både Margrethe Irene og Rebecca beundrer Aksel, men han vet selv, og de vet, at hans store kjærlighet hele tiden er Anja Skoog. Alle i Unge Pianisters Samfunn ønsker å bli profesjonelle pianister, og alle ser frem til kommer over debuten og bli en del av klavereliten i Norge.

Ingen vet at Anja Skoog er pianist før hun plutselig dukker opp med tittelen Ungdommens Pianomester 1968. Selv Aksel Vinding blir forbauset. Hun overrasker alle med å være en teknisk virtuos som overgår alle, og hun blir dermed den første som debuterer noe senere. Plutselig forandrer Anja Skoog seg fra å være en enkel kjærlighet for Aksel til å også bli en konkurrent og han havner i skyggen av henne.

Margrethe Irene innleder et forhold til Aksel, som i prinsippet er motvillig fordi han bare tenker på Anja. Han blir likevel med på hennes lek, for han synes det virker spennende – han har jo ikke opplevd et seksuelt forhold før. Aksels søster, Cathrine, kompliserer mange av hans forhold ytterligere.

Personene virker absolutt interessante, og det er veldig engasjerende å følge deres tanker, samtaler og handlinger gjennom denne medrivende historien. Karakterene virker troverdige, men sannsynligheten i alt som skjer virker heller liten; de møtes igjen flere steder på relativt unaturlige måter. Allikevel er det karakterenes fengende personlighet som får meg til å tro på det som skjer, og dermed får de min troverdighet.

Aksel Vinding vokser opp på Røa, og han får ikke i løpet av "Til Musikken" oppleve noe annet enn nettopp Oslos vestkant. Det er her han øver, det er her han har de få sosiale kontaktene sine og det er her han nesten daglig går og besøker elven der moren hans slo skallen sin og døde. Man blir trukket inn i en verden som ikke inneholder annet enn Røa, Brunkollen, trikken til Nationaltheateret for å spille og se på musikere spille i aulaen og orekrattet ved elven. Her sitter Aksel og funderer på livet, både på dagstid og nattestid. Det er vakre beskrivelser av hvordan syrinene blomstrer på senvåren og ellers veldig engasjerende miljøbeskrivelser; et miljø jeg med en gang føler meg som en del av.

Ved siden av rolige, lidenskapelige beskrivelser av klassisk musikk og følelser rundt dette, er det mye dramatikk i fortellingen. Moren dør i et dramatisk fall i fossen der Axels far prøver å redde henne, men hun slipper tak likevel. Aksel viksler seg også inn i en annen familietragedie av større dimensjoner. Boka inneholder både ytre og indre dramatikk; Aksel vet ikke om han er voksen eller barn, vet ikke om faren egentlig bryr seg om ham, og har en liten skyldfølelse for morens død. Han innleder et forhold til flere jenter uten å klare å starte eller opprettholde et stabilt forhold – samtidig som det bare er Anja som står i hans hode.

Språket karakteriseres av pent Oslomål, også personene involvert. Andre oppvekstromaner fra denne tiden (les: Beatles) forteller gjerne om raddiser og spesielt radikale ungdommer, men her møter vi mennesker fra tilsynelatende møblerte hjem med konservativt språk. Det kler miljøet veldig godt; klassiskpianister, pianolærere og konservative foreldre.

Boka er engasjerende og jeg anbefaler den varmt!