Tale for loffen og diktanalyse

Tale for loffen (1968) av Jan Erik Vold
Jeg vil holde en tale
for de tykke og de smale - nei
det vil jeg ikke, jeg vil snakke
om loffen, vår alles venn
i brødveien, loffen
sprø og fersk og rykende varm like
fra butikken, som man stakk fingeren inn i
og grov ut
varmt deilig hvitt
loffestoff og kom opp med
etter handelen, loff
åpnet av papiret i den ene enden og utminert
alt hva en tiårs pekefinger
formår, skorpens gylne nybakthet lå vernende omkring
og skjulte loffhulens åpning
et stakket sekund - hva min mor
kunne ha sagt i sakens anledning
er glemt, levende tilbake
står loffens varme innside, man blir tykk
av å spise loff, sies det, det er ikke sunt - mulig
det mulig det! men viktigere er det (som jeg tror)
at man blir blid
av å spise loff, spør nå det første
blide menneske du treffer
om han liker loff.
Vent så bare
på svaret.
(Eller spør meg!)

Jan Erik Vold (1939-) regnes som en av de mest revolusjonerende lyrikerne i Norge i løpet av de 20. århundre. Han strippet diktene for de stramme, tradisjonelle formene med blant annet fast rim og rytme. ”Tale for Loffen” ble utgitt på LPen ”Ja” i 1968. Her leste Vold opp diktene sine akkompagnert av Jan Garbarek-komposisjoner.

Dette er et moderne dikt. Det rimer ikke (hvis man ser bortifra de to første linjene), det er ikke inndelt i faste strofer og selv om Vold ble akkompagnert av kjente jazzmusikere når han opptrådte med dette diktet på scenen og på plate da det var nytt, er det ingen klar rytme. Det er mye mer et dynamisk dikt som starter kort og lavmælt, og som øker i styrkegrad seg i midten, før det roer seg ned mot slutten igjen. Hvis man hører Jan Erik Vold fremføre dette diktet, fremføres det med en sterk lyrisk lidenskap og dynamikk; det er ikke slik man taler i dagliglivet.

Motiv
”Tale for Loffen” starter med at Jan Erik Vold sier han vil holde en tale for de tykke og de smale, men så ombestemmer han seg og begynner heller å prate om en tiårings forkjærlighet for loff. Det kommer nære beskrivelser av hvor deilig det er å spise nybakt, varm loff, og at man glemmer hvordan mor ville reagert på at sønnen spiser noe så usunt. Vold forteller at loffen gjør mennesker blide, og at det er viktigere enn at det er usunt. Motivet er altså det å ha en glede av loff.

Komposisjon
Diktet starter altså med at Jan Erik Vold vil holde en tale, for de tykke og de smale, og så et ”nei” - da blir det linjeskift. Så forteller han om en ruvende fersk loff fra butikken med og hvordan man kan putte fingeren inn og få varmt, deilig hvitt loffestoff ut igjen. En tiåring som leker med en loff av ren glede. Linjene blir lengre, og i en Vold-opplesning blir Vold mer lidenskapelig i det det blir pratet om loffskorpens gylne nybakthet som ligger vernet omkring og skjuler loffhulens åpning. Så sier han at han har fått vite at loff er usunt. Tydelig opphisset svarer han: ”mulig det, mulig det!”, før han sier at det gjør folk blide, med en liten parentessetning med ”som jeg tror". Han sier at hvis man spør en blid person, så mener han at han kan gi svar på om den personen liker loff.

Virkemidler
Jan Erik Vold fremstiller loffen som noe hemmelig og spennende, med en gyllen loffskorpe som verner om og skjuler loffhulens åpning. Det er selvfølgelig en klar metafor for loffens innside. Jan Erik Vold bruker små bokstaver og mange kommaer, så det hele virker som en lang oppramsing av loffens spesielle kvaliteter. Med loffebeskrivelser som kan oppfattes seksuelt, tar Jan Erik Vold lofflidenskapen til det ekstreme, noe som gjør det til et veldig underholdende dikt. Han spiller tydelig på følelsen av å spise deilig loff, spesielt når du er ti år og verden står åpen for deg. De små gledene er dermed desto viktigere.

Tema
Jeg tror temaet rett og slett er at Jan Erik Vold ikke vil at vi nødvendigvis bare skal gjøre de tingene som er bra, riktig og sunt. For det skaper ikke alltid glade mennesker, og for de fleste er forhåpentligvis glede noe av det viktigste i livet. Det at Vold starter med "å holde en tale for de tykke og de smale", men så ombestemmer seg, kan være en måte å si at vi må prøve å se på det som gjør oss glade her i livet, og ikke tenke så mye på hvordan vi ser ut hele tida. Vold slår ned på autoritære mødre og fedre som ikke vil gi barna sine litt enkel og god glede av og til. Dette er et dikt som gir beskrivelser av hvordan tiåring oppfatter en sjelden glede som det å spise loff.

Avslutningsvis kan jeg si at dette er et dikt som – naturlig nok - er veldig engasjerende, mye på grunn av Jan Erik Volds spesielle beskrivelser og innfallsvinkler. Etter å ha lest dette diktet, får jeg en plutselig lyst til å spise en masse loff!